Überblick

Rockstar says people seeking GTA 6 updates have led to hackers blackm…

Rockstar says people seeking GTA 6 updates have led to hackers blackmailing over leaks and drones being used to spy on devs

If you ever want to keep a secret, Rockstar Games is a good place to go for advice. The developer managed to keep a lid on GTA 6 for years, defending itself against some outlandish attempts to leak parts of the game.

The company is currently facing an employment tribunal over the dismissal of 34 employees late last year under contentious circumstances. Rockstar argues it was for gross misconduct, whereas those impacted say it was part of a concerted effort to quell unionization and they weren't given appropriate due process.

During the proceedings, as several outlets report, Rockstar revealed the kinds of security risks it has faced while making the new Grand Theft Auto game. Attacks are regular, according to the publisher, and they come in a variety of creative ways.

Hacker groups have attempted to blackmail the company as recently as the last few weeks, according to testimony from Rockstar. This stands to reason, since there were an unfortunate number of leaks in the run-up to the extended look on Netflix. The anomalous group Cyerleeks was responsible for those clips, putting out over a dozen GTA 6 clips in motion, though it's unknown if they're the same ones who attempted to extort the studio.

Meanwhile, Rockstar had to employ specific protections on its own buildings to stop drone fly-bys. People were apparently using the hovering cameras to try to take screenshots or record in-progress builds of the upcoming crime sandbox, leading to privacy film being put over some windows.

This is the last hearing and will last five weeks, concluding in mid-October. We'll see what emerges in the coming days.

GTA 6 wasn't "fully formed" when Trailer 1 released, Rockstar boss says, but the Tom Petty song it used was a "mission statement" of where it was going.

Charles Leclerc: So schlimm waren die Nachwirkungen des Monza-Crashs

Ferrari-Fahrer Charles Leclerc schied in Monza durch einen schweren Unfall bereits in der Anfangsphase aus. Aber war durch den Crash seine Teilnahme am Grand Prix von Spanien 2026 in Madrid an diesem Wochenende (alle Einheiten hier im Formel-1-Liveticker verfolgen!) gefährdet? Leclerc verneint: "So schlimm war es nicht. Mir geht es gut."

Leclerc war gleich zu Beginn des Rennens in der ...Weiterlesen

Marsupilami 2 - Salsa Palombia

Als ich ein kleines Mädchen war, liebte ich es, in das Zimmer meines großen Bruders einzubrechen. Der Einbruch war nicht besonders im James-Bond-Stil; alles, was es brauchte, war die Nagelschere der Familie im Türschloss, um das Schloss zu knacken und Zugang zu den Geheimnissen des schlaksigen Teenagers zu bekommen, von denen er so süß glaubte, dass sie während seiner Schulzeit unberührt bleiben würden. Unter seinem Bett lagen zwei Plastikboxen: eine mit nackten Frauen, die offenbar mit der Nachricht zu tun hatten, da auf der Vorderseite 'Report' stand, und die andere war ein heiliger Gral der Comics. Die nackten Damen interessierten mich überhaupt nicht, aber die Comicbox war mein Katzenminze, und ich lag dort auf seinem muffigen Teppich in den düsteren Farben der 1970er Jahre, blätterte so lange ich durfte, weil ich wusste, dass er jederzeit nach Hause kommen konnte.

Die Grafik ist wunderbar farbenfroh.

Einer meiner absoluten Favoriten, neben Tim, war ein weiterer belgischer Comic über ein katzenähnliches Wesen mit langem Schwanz namens Marsupilami. Ich glaube, es wurden nur etwa zehn Ausgaben veröffentlicht, aber sie wurden nach meinem Amoklauf gut gelesen. Ich habe sogar versucht, für seinen Namen abzustimmen, als wir einen Namen für den ersten Hund der Familie ausgewählt haben, aber ich wurde deutlich überstimmt, also ja, Marsipansalami bedeutet mir sehr viel.

Als sich die Gelegenheit bot, ein Spiel auf Basis von Marsupilami zu rezensieren, ergriff ich die Gelegenheit. Deshalb bin ich die letzte Woche an meinem Platz geklebt und habe hektisch gespielt, um so viel wie möglich vor der Veröffentlichung durchzuspielen.

Das sind die etwas nervigeren Gegner, die unbesiegbar sind und denen man einfach aus dem Weg gehen muss.

Was für ein Spiel ist das also, abgesehen davon, dass es unmöglich auszusprechen ist? Das Spiel wurde von Ocellus Studios entwickelt, die uns zuletzt The Smurfs: Dreams und Marsupilami Hoobadventure vorgestellt haben, und es ist ein vollständig 2D-Plattformer. Für meinen Teil dauerte es nicht mehr als ein paar Minuten Spielzeit, um zu erkennen, dass es eine warme, nostalgische Umarmung bietet, die an Spiele wie Donkey Kong Country erinnert, mit einer Prise Rayman, und das, meine Damen und Herren, ist keine schlechte Sache.

Die Städte erinnern deutlich an gemütliche Straßen Südamerikas, wenn man die farbenfrohen Häuser sieht.

Die Grafik ist so farbenfroh und bezaubernd, wie es ein Plattformer sein sollte, und die Umgebungen sind unglaublich ansprechend, sodass man weitermachen möchte, um mehr zu sehen. Die Welten sind genau so, wie man sie sich wünschen würde, von bunten Dschungeln und gemütlichem Stadtleben mit hektischem Verkehr bis hin zu schneebedeckten Hügeln. Die Hintergrundmusik ist eingängig und süß und bleibt einem im Kopf. Sie passt perfekt zu den Levels. Worum geht es also in dem Spiel? Das Land Palombia – das alarmierend nach Kolumbien klingt – wurde von einer Bande harter Kerle und ihren Handlangern überfallen, und sie halten das Land nun gefangen von den Klängen von Hard Rock, aber auch von Jazz, Electro und Disco, die jeden Marsupilami dazu bringen könnten, sich im nächsten Wasser zu ertränken.

Eine meiner Lieblingsstrecken. Wer mag es nicht, ständig von einem Zug verfolgt zu werden?

Jeder weiß, dass Marsupilamis heiße Salsa-Beats zum Wackeln wollen! Ein kurzer Blick auf den erwähnten Hardrock-Boss reicht, um zu erkennen, dass die Spieleentwickler wohl ein Iron Maiden-Fan sind, denn er ist eine exakte Kopie von Eddie the Head, was schön zu sehen ist. Es gibt drei spielbare Charaktere im Spiel – Twister, Hope und Punch – und alle haben ihre eigenen Stärken; auf jedem Level kannst du zwischen zwei bestimmten Charakteren wechseln. Twister ist ein Meister im Drehen und Gleiten; Hope kann doppelt springen und durch bestimmte Hindernisse fliegen; und Punch kann sich in einen lila, hüpfenden Ball verwandeln, der von stacheligen Oberflächen abprallen kann, ohne sich in einen Hackbraten zu verwandeln.



Man kann nicht nur alleine spielen und zwei Charaktere in den Levels kombinieren, sondern auch im Koop-Modus mit jemandem spielen, mit dem man gerne Zerwürfe hat. Leider hatte ich keine Freunde zur Verfügung, daher habe ich das Spiel im Koop-Modus noch nicht ausprobiert, obwohl ich mir nicht vorstellen kann, dass es mit einem Kumpel an der Seite weniger Spaß macht. Als Einzelspieler-Abenteuer ist das Spiel brillant unterhaltsam und voller Geheimnisse, die leicht zu übersehen sind. Und wie in allen Plattformern muss man Dinge sammeln, die in diesem Fall Früchte und musikalische Noten sind, die man zu fröhlichen Melodien mitschwingen muss.

Ein Dojo, in dem die Zeit entscheidend ist und man darauf achten muss, was man sagt.

Außerdem sammeln wir nicht nur um des Spaßes willen; wir sammeln, weil Früchte und Musiknoten harte Währung sind, wenn man mehr Level und Bosse freischalten will. Es ist leicht, ein wenig zu zittern, wenn man sieht, wie viel Obst manchmal nötig ist, um ein zusätzliches Level freizuschalten, aber keine Sorge, denn die Lösung ist in Nähe, und es heißt SALSA. Im Salsa-Modus kann man die Level erneut spielen, aber die Grundidee ist, dass die gefangenen Früchte, solange man sich aus der Gefahrenzone hält und keinen Schaden nimmt, sich vervielfacht und man auf dem Obstmarkt beeindruckende Mengen erreichen kann, sozusagen. Aber ein falscher Zug und deine Bananen sind erledigt.

Auf jedem Level gibt es auch irgendwo ein Dojo, und sie sind nicht immer so leicht aufzuspüren. Das Ziel eines Dojos ist es, alles zu sammeln, was man auf dem Bildschirm sieht, während man unter Zeitdruck steht; wenn man einen Fehler macht, muss man von vorne anfangen, und die Geduld wird manchmal auf die Probe gestellt, denn wie wir inzwischen alle wissen, ist Geduld nicht gerade meine Stärke.

Eis-Eis-Baby!

Etwas anderes, das etwas Geduld erfordert, sind die Bosskämpfe am Ende jeder Welt. Mein Kampf gegen das verlorene Maskottchen der Iron Maiden hat mich mehr als einmal wirklich in Wut gebracht. Noch mehr, als ich merkte, dass es während des Kampfes keine Checkpoints gab, der wie alle Bosskämpfe drei Versuche zum Abschließen braucht. Ich musste eine ganze Stunde Pause machen, um mich zu beruhigen, und als ich schließlich zurückkam, ruhig wie eine Lerche, den Controller wieder in die Hand nahm, bekam der Hardrocker endlich einen Vorgeschmack auf meinen Zorn und biss den Staub.

Die Steuerung im Spiel ist, wie ich es nennen würde, phänomenal. Man hat wirklich das Gefühl, die volle Kontrolle zu haben, und wenn man stirbt, liegt das nicht an schlechter Steuerung, sondern daran, dass man einen Fehler gemacht hat. Man rollt im besten Sonic-Geist weiter, wenn auch in einem gemächlicheren Tempo – als hätte Sonic einen Platten – man springt, doppelt springt und trifft Gegner mit einem Schwanzangriff oder einem vernichtenden Sprint, und täuscht hier mit einem Wandsprung und einem sanften Gleiten dort vor. Währenddessen kann man zwischen den Charakteren wechseln. Und manchmal genau mitten im Sprung muss man das perfekte Stück Obst greifen, das der andere Charakter nicht erreichen könnte. Obwohl das Spiel nostalgisch wirkt, ist es zum Glück ein modernes Abenteuer, das den Spielern gegenüber nachsichtig ist. Es spart nicht an Checkpoints, und obwohl man nur drei Leben hat, ist die einzige Strafe, vom letzten Speicherpunkt neu starten zu müssen.

Alle gesammelten Notizen und Früchte sind ebenfalls gespeichert und werden im Spiel schwarz-weiß, sodass du weißt, welche bereits aufgehoben wurden. Das Spiel hat drei verschiedene Schwierigkeitsgrade: Leicht, wo du praktisch unsterblich bist; Normal, wo du drei Leben bekommst; und schließlich Schwer, das etwas geizig ist und dir nur zwei Leben gibt. Ich habe selbst auf Normal gespielt, und das Spiel ist nicht besonders schwer, weil es genau so nachsichtig ist, wie ich es vorhin erklärt habe. Die Bosskämpfe sind allerdings für jeden mit so wenig Geduld wie ich etwas Kopfschmerzen.

Es ist wirklich schwer, dieses bunte Spiel nicht zu mögen, das eine so schöne Abwechslung zu meinen sonst düsteren und ernsten Spielen ist. Und es fühlt sich wirklich gut an, mit einem albernen kleinen Lächeln auf den Lippen zu sitzen und zu Musik zu summen, die einen glücklich macht.

Ace Combat 8: Wings of Theve – Live-Action-Prequel angekündigt

Bandai Namco hat ein Live-Action-Prequel zu Ace Combat 8: Wings of Theve in Aussicht gestellt. Sämtliche Details dazu lesen wir in der Pressemitteilung: Bandai Namco Entertainment Europe kündigt heute HOUR ZERO an, ein Live-Action-Prequel zur Geschichte von ACE COMBAT 8: WINGS OF THEVE. Mit Josh Holloway (Lost, Yellowstone), Brandon Routh (Superman Returns) und Tamlyn Tomita (Cobra Kai) in den […]

Marsupilami 2 - Salsa Palombia

Da jeg var liten jente, elsket jeg å snike meg inn på rommet til storebroren min. Innbruddet var ikke akkurat i James Bond-stil; alt som trengtes var familiens neglesaks i dørlåsen for å dirke opp låsen og få tilgang til den ranglete tenåringens hemmeligheter, som han så søtt trodde ville forbli urørt mens han var på skolen. Under sengen hans lå det to plastbokser: den ene inneholdt nakne kvinner som tilsynelatende hadde noe med nyhetene å gjøre, siden det sto «Report» på forsiden, og den andre var en hellig gral av tegneserier. De nakne damene interesserte meg ikke i det hele tatt, men tegneserieesken var som kattemynte for meg, og jeg lå der på det mugne teppet hans i de dystre 1970-tallsfargene og bladde gjennom dem så lenge jeg turte, for jeg visste at han kunne komme hjem når som helst.

Grafikken er fantastisk fargerik.

En av mine absolutte favoritter, ved siden av Tintin, var en annen belgisk tegneserie om et kattelignende vesen med lang hale kalt Marsupilami. Jeg tror det bare ble utgitt rundt ti utgaver, men de var godt slitt etter min herjing. Jeg prøvde til og med å stemme på det navnet da vi skulle velge navn til familiens første hund, men jeg ble grundig nedstemt, så ja, Marsupilami betyr veldig mye for meg.

Da muligheten til å anmelde et spill basert på Marsupilami dukket opp, grep jeg sjansen med begge hender. Derfor har jeg den siste uken sittet limt til stolen og spilt som en gal for å komme meg gjennom så mye som mulig før lanseringen.

Dette er de litt mer irriterende fiendene som er uovervinnelige, og som du rett og slett må unngå.

Så hva slags spill er dette, bortsett fra at det er umulig å uttale? Spillet er utviklet av Ocellus Studios, som nylig ga oss « The Smurfs: Dreams og «Marsupilami Hoobadventure», og det er et fullstendig 2D-plattformspill. For min del tok det ikke mer enn noen få minutter å innse at det byr på en varm, nostalgisk klem som minner om spill som « Donkey Kong Country med en snert av «Rayman», og det, mine damer og herrer, er ikke noe dårlig.

Byene minner tydelig om koselige gater i Sør-Amerika når man ser de fargerike husene.

Grafikken er like fargerik og herlig som et plattformspill bør være, og omgivelsene er utrolig behagelige for øyet, noe som gjør at du får lyst til å fortsette for å se mer. Verdenene er akkurat slik du ønsker at de skal være, og spenner fra fargerike jungler og koselig byliv med hektisk trafikk til snødekte åser. Bakgrunnsmusikken er fengende og herlig, og setter seg fast i hodet. Den passer perfekt til nivåene. Så hva handler spillet om? Landet Palombia – som høres alarmerende likt ut som Colombia – har blitt invadert av en gjeng tøffe karer og deres håndlangere, og de holder nå landet fanget til lyden av hardrock, men også jazz, elektro og diskomusikk, noe som kunne få enhver Marsupilami til å ønske å drukne seg i nærmeste vann.

En av mine favorittlåter. Hvem liker vel ikke å bli jaget av et tog hele tiden?

Alle vet at Marsupilamier trenger noen hete salsarytmer å vrikke med halen til! Det krever ikke mer enn et raskt blikk på den nevnte hardrock-sjefen for å innse at spillutviklerne må være litt av noen Iron Maiden-fans, siden han er en tro kopi av Eddie the Head, noe som er herlig å se. Det er tre spillbare karakterer i spillet – Twister, Hope og Punch – og de har alle sine egne, særegne styrker; på hvert nivå kan du velge å bytte mellom to bestemte karakterer. Twister er en mester i å snurre og gli; Hope kan dobbelthoppe og fly gjennom visse hindringer; og Punch kan forvandle seg til en lilla hoppeball som kan sprette av piggete overflater uten å bli til en kjøttdeig.



Ikke bare kan du spille alene og kombinere to karakterer på nivåene, men du kan også spille i samarbeidsmodus med noen du elsker å krangle med. Dessverre hadde jeg ingen venner tilgjengelig, så jeg har faktisk ikke prøvd spillet i samarbeidsmodus, selv om jeg ikke kan forestille meg at det ville vært noe mindre morsomt med en venn ved siden av deg. Som et enkeltpersonsspill er spillet strålende underholdende og fullpakket med hemmeligheter som er lette å overse. Og som i alle plattformspill må du samle inn ting, som i dette tilfellet er frukt og musikknoter du må feie opp til lyden av muntre melodier.

En dojo der tiden er avgjørende, og der du må passe på hva du sier.

I tillegg samler vi ikke bare for samlingens skyld; vi samler fordi frukt og musikknoter er hard valuta hvis du vil låse opp flere nivåer og bosser. Det er lett å begynne å skjelve litt når du ser mengden frukt som noen ganger trengs for å låse opp et ekstra nivå, men ikke bekymre deg – løsningen er rett for hånden og staves SALSA. I Salsa-modus kan du spille nivåene på nytt, men utgangspunktet er at så lenge du holder deg unna fare og unngår å ta skade, blir frukten du fanger multiplisert, og du kan oppnå imponerende mengder på fruktmarkedet, så å si. Men ett feiltrinn, og bananene dine er ferdige.

På hvert nivå er det også en dojo gjemt et sted, og de er ikke alltid like lette å finne. Målet med en dojo er å samle inn alt du ser på skjermen mens du er under tidspress; hvis du tabber deg ut, må du begynne helt på nytt, og tålmodigheten din blir noen ganger satt på prøve, for som vi alle vet nå, er tålmodighet ikke akkurat min sterke side.

Ice ice baby!

Noe annet som krever litt tålmodighet, er bosskampene på slutten av hver verden. Kampen min mot den forsvunne Iron Maiden-maskotten fikk meg virkelig til å gå i taket mer enn én gang. Spesielt da jeg innså at det ikke var noen sjekkpunkter under kampen, som – i likhet med alle bosskamper – krever tre forsøk for å bli vunnet. Jeg måtte ta en hel times pause for å roe meg ned, og da jeg endelig kom tilbake, rolig som en lerke, og tok opp kontrolleren igjen, fikk hardrockeren endelig smake på min vrede og gikk til grunne.

Kontrollene i spillet er det jeg vil kalle fenomenale. Du føler virkelig at du har full kontroll, og når du dør, er det ikke fordi kontrollene er elendige, men fordi du har rotet det til. Du ruller av gårde i den beste Sonic-ånden, om enn i et roligere tempo – som om Sonic hadde fått punktering – du hopper, dobbelthopper og slår fiender med et haleangrep eller et knusende spurt, og du finter med et vegghopp her og en myk glidning der. Hele tiden kan du bytte mellom karakterene. Og det må du, noen ganger midt i et hopp for å snappe den perfekte frukten som den andre karakteren din ikke ville ha en sjanse til å nå. Selv om spillet vekker nostalgi, er det heldigvis et moderne eventyr som er nådig mot spillerne. Det er rikelig med sjekkpunkter, og selv om du bare har tre liv, er den eneste straffen at du må starte på nytt fra det siste lagringspunktet.

Alle notene og fruktene du har samlet inn, lagres også og blir svart-hvite i spillet, slik at du vet hvilke som allerede er plukket opp. Spillet har tre forskjellige vanskelighetsgrader: «Easy», der du praktisk talt er udødelig; «Normal», der du får tre liv; og til slutt «Hard», som er litt gjerrig og bare gir deg to liv. Jeg spilte selv på «Normal», og spillet er ikke spesielt vanskelig fordi det er akkurat så tilgivende som jeg forklarte tidligere. Sjefskampene byr imidlertid på litt hodebry for alle som har like lite tålmodighet som meg.

Det er virkelig vanskelig å ikke like dette fargerike spillet, som er en herlig avveksling fra mine ellers mørke og alvorlige spill. Og det føles absolutt godt å sitte der med et litt tåpelig smil på leppene og nynne med på musikken som gjør deg glad.

In brief

Olid’s United on back foot due to late business and unforgiving WSL start Head coach has harsh spotlight on her as she prepares for Chelsea on Sunday, but she deserves time and investmentIt was tough watching Manchester United’s players labour ineffectively against the hungry and aggressive press of London City Lionesses. Simi Awujo’s late consolation goal did little to ease the mounting co…

Final Fantasy 7 Revelation director defends its physical disk still needing a download: 'We didn't want to make any compromises for the game' Hamaguchi says the "fidelity and the quality of the game" would be lesser with a Rebirth-sized disc.

Marsupilami 2 - Salsa Palombia Toen ik een klein meisje was, vond ik het heerlijk om in te breken in de kamer van mijn grote broer. De inbraak was niet bepaald James Bond-stijl; het kostte alleen de nagelschaar van de familie in het deurslot om het slot open te maken en toegang te krijgen tot

Her skal de slå ut GPS-en med vilje Derfor er dette stedet i Norge så viktig.

Below fortsætter med at ligne en uundværlig Netflix gyserserie Om mindre end en måned vil Netflix blive styrket af endnu en lovende serie. Lige i tide til årets mest uhyggelige sæson vil streameren slå sig sammen med skuespilleren Josh Hartnett for at servere et spændende gysershow, hvor en lokal fisker håndterer et mærkeligt havdyr, der skaber kaos og rædsel.