NHL 27

Det er noe merkelig kjent ved å starte et nytt NHL-spill. Introen ruller, musikken setter i gang, og plutselig sitter jeg der igjen med en kølle i hendene og en puck jeg skal føre fra min egen sone til motstanderens mål. For meg har det vært et tilbakevendende forhold helt siden NHL 99. Noen år har jeg spilt masse, andre år har jeg knapt rørt serien, men det siste spillet jeg spilte var NHL 24, noe som gjør « NHL 27 til en ganske god test på hvor mye serien faktisk har utviklet seg.

Førsteinntrykket er positivt. « NHL 27 er utvilsomt mer visuelt tiltalende. Arenaene har fått betydelig mer oppmerksomhet når det gjelder detaljer, og presentasjonen føles mer moderne. EA har bygget om alle de 32 NHL-arenaene med unike detaljer, målfeiringer, tilrop og publikumsreaksjoner, og et nytt kommentatorteam med John Buccigross og Darren Pang har også tatt plass bak mikrofonen. EAs visjon er klar: hver arena skal føles som sin egen hockeyverden, men når kampen starter, føles ting likevel litt for kjent.

Ikke misforstå meg, « NHL 27 er morsomt å spille. Kampene har et godt tempo, og det skjer alltid noe. Det ene øyeblikket bygger jeg opp et flott angrep; i det neste har motstanderne snudd kampen på hodet, og jeg står der og lurer på hvorfor jeg nettopp har gitt bort pucken på en måte som burde få meg degradert til fjerde rekke. Det er nettopp det som gjør ishockeykamper så fantastiske. Den ene kampen er spennende fra første face-off til sluttfløyten, mens den neste er en blanding av frustrasjon, dårlige avgjørelser og en motstanderens målvakt som tydeligvis har bestemt seg for å være Patrick Roy denne kvelden.



Målvaktene er ujevne på en måte som faktisk føles ganske realistisk. Noen ganger gjør de spektakulære redninger, andre ganger slipper de inn pucker som får meg til å lure på hva i all verden de så på. Når jeg spiller mot datamaskinen, får jeg imidlertid av og til den altfor kjente følelsen av at motstanderens målvakt har bestemt seg for å redde absolutt alt. Jeg kan skyte fra alle mulige vinkler, prøve å utnytte returer og skape klare sjanser, men pucken vil rett og slett ikke gå inn. Hovedproblemet er imidlertid ikke målvaktene; det er lagkameratene mine.

EA har lagt ned mye arbeid i en ny «Cohesive AI», der lagkameratene skal lese spillet bedre, støtte hverandre og opptre mer som en skikkelig femmannsenhet. Alle de 32 NHL-lagene har også fått sine egne taktiske spillbøker basert på ekte NHL EDGE-data, og tanken er at for eksempel et lag som foretrekker å dumpe pucken og forchecke, skal oppføre seg annerledes enn et lag som foretrekker å føre pucken gjennom nøytralzonen. På papiret høres det veldig ambisiøst ut, men i praksis opplever jeg fortsatt i hver kamp at en lagkamerat gjør noe som får meg til å lure på hva i all verden de driver med.

Det mest irriterende er kanskje når jeg prøver å føre pucken, og en lagkamerat bestemmer seg for å skate rett foran meg. Jeg prøver å finne en åpning; han blokkerer den. Jeg prøver å skifte retning; han følger etter meg. Jeg prøver å pasne, og selvfølgelig har han da allerede skøytet av gårde i en helt annen retning. De åpner heller ikke alltid opp rom på den måten jeg forventer.



Jeg har prøvd å slå manuell pasning av og på, men jeg opplever fortsatt det samme problemet. Så det er ikke en enkel innstilling som på magisk vis vil få frustrasjonen til å forsvinne. Som i tidligere EA-spill har du muligheten til å tilpasse skudd, pasninger og en hel rekke andre ting for å skreddersy spillet etter din smak. Disse funksjonene er imidlertid ikke tilgjengelige i nettmodusene, så jeg synes det er bedre å la dem være.

Jeg vil spille et hockeyspill, jeg vil ikke nødvendigvis at lagkameratene mine skal simulere akkurat hvor frustrerende det kan være å spille med andre mennesker. Jeg har heller aldri helt fått tak på skytesystemet. Skill Stick er ambisiøst og gir stor kontroll, og etter en stund begynner hendene dine å forstå hva hjernen din prøver å beordre, men problemet er at det tar tid.

«NHL 27 tilbyr Total Control, Skill Stick og Hybrid, noe som gir spillerne muligheten til å finne et oppsett som passer dem. For den erfarne NHL-spilleren er det mye å sette pris på her, men for nybegynneren som tar opp kontrolleren på en fest hos en venn, venter det sannsynligvis en ganske brutal innføring. Når jeg ser på kontrolloppsettet, føles det noen ganger mer som en kommandoliste fra et kampspill enn noe ment for å spille litt avslappet hockey. Etter en stund fungerer det, men jeg skulle bare ønske at veien dit hadde vært betydelig kortere.

EA fortjener likevel ros. « NHL 27 er et ambisiøst spill, og det er massevis av innhold, både online og offline. Hovedattraksjonen er «Connected Franchise», som gjør comeback etter etterspørsel fra spillermiljøet. Opptil 32 menneskelige spillere kan lede sine egne lag i en felles nettliga, med fleksible kampprogrammer, lagadministrasjon, spilleroverføringer og omfattende verktøy for ligakommissæren. Det er en modus som faktisk føles designet for å tåle tidens tann.



Selv for de som spiller alene, finnes det mange muligheter. «Be A Pro» tilbyr fortsatt en mer personlig karriere, mens «Hockey Ultimate Team» og «World of Chel» er der for de som ønsker å bruke mer tid på å bygge lag og utvikle spillerne sine. Personlig vil jeg hovedsakelig gå tilbake til vanlige kamper, men jeg setter likevel pris på det brede utvalget. « NHL 27 prøver ikke lenger å tilfredsstille bare én type ishockeyspiller, siden det finnes tradisjonelle kamper, karrieremodus, nettligaer og flere alternativer i arkadestil. De sistnevnte er faktisk en hyggelig avveksling. Kamper på mindre baner med tre spillere om gangen blir raskt kaotiske på den ganske underholdende måten, og det er raskt, enkelt og fremfor alt moro. Det er vanskelig å beskylde « NHL 27 for å mangle innhold, og det bringer oss til min viktigste kritikk.

Jeg sliter med å se hva « NHL 27 egentlig gjør for å videreutvikle selve spillserien. Grafikken er bedre, arenaene er forbedret, presentasjonen har fått en omfattende ansiktsløftning, det finnes nye taktiske funksjoner, nye spillbøker og en enorm mengde innhold. EA har ganske enkelt finpusset svært mange aspekter av pakken, men følelsen jeg sitter igjen med er at jeg ikke merker den samme utviklingen når jeg faktisk er ute på isen.



NHL 27 Det føles som NHL. Det er faktisk både spillets største styrke og dets største problem. Det fungerer, det er gøy, ting skjer, og jeg kan bli revet med i en kamp og plutselig innse at jeg har sittet der lenger enn jeg hadde tenkt. Når et angrep går perfekt og pucken havner i øverste hjørne etter en elegant oppbygd manøver, er det fortsatt en svært tilfredsstillende hockeyopplevelse. Samtidig sitter jeg igjen med følelsen av at EA kunne ha gjort mer. Jeg skulle gjerne sett smartere lagkamerater, jeg skulle gjerne sett et større skille mellom taktikkene, jeg skulle gjerne sett at kontrollsystemet var mer brukervennlig, og fremfor alt skulle jeg gjerne følt den lille følelsen av «jøss, dette er virkelig noe nytt». Den følelsen melder seg sjelden.

NHL 27 er et godt ishockeyspill. Det ser bedre ut, er større og har mer å by på enn noensinne. For alle som elsker NHL og ønsker den nyeste versjonen, er det mye å glede seg over. For meg, som sist spilte NHL 24, blir spørsmålet litt vanskeligere, for når sluttfløyta blåses, sitter jeg fortsatt igjen med den samme tanken: Dette er et bra NHL-spill, men jeg skulle bare ønske det var et nytt NHL-spill.